Jeg vet det går over, men ...

Du sitter der med smerten og vet det går over, men det hjelper så lite i øyeblikket. Akkurat nå brenner smerten, og du  vet ikke hvor du skal gjøre av deg. Du vrir deg i lidelsen og søker desperat etter noe som kan lindre. Dersom du ikke visste at det ville gå over, hadde du gitt opp, men dypt der inne vet du at smertene vil slippe taket. Midt i all håpløshet griper du fatt i realiteten:
 
Du vet det går over, men ...
 
Psykiske lidelser er uforutsigbare. Der hersker usikkerhet, fordi psyken vår er ulik fra menneske til menneske, tross likheter. Det oppleves for mange skremmende og skummelt å slite psykisk. Man jo ingen sterke garantier for hvordan det vil gå med en. Psyken har ingen pille eller operasjon, som somatiske sykdommer kan lindres eller heles med.
Jeg satt der med angstens mørke hengende over meg. En snikende følelse et sted fra det innerste i meg vokste seg fram sekund for sekund. Tankene begynte å svirre og leter etter en utvei. Trygghet. Men utvei fra og til hva? Trygghet for hva da? Jeg var tross alt ikke i en farlig situasjon. Likevel kom dette mørket. Etterfulgt av fysiske symptomer. Prikkingen i hendene og føttene. Kaldsvetten. Uroen i hele kroppen og rastløshet. Trangen til å rope i frykt. Hjertebanken og den høye pulsen.
 
Jeg visste at angstanfallet med panikkfølelsen ville gå over, men ... Det hjalp så lite i øyeblikket. Der og da var det ingenting som hjalp. Tross mennesker rundt meg, var jeg alene. Alene om tankene mine og stormen på innsiden. En storm med blanding av frykt, fortvilelse og håpløshet. For ikke å snakke om ensomhet. Selv ikke gudstroen var til hjelp.
 
«Hvorfor har du angst, du som tror på Gud?» Mest sannsynlig fordi jeg er et ufullkomment fullkomment menneske. Først og fremst et menneske. Merkelig spørsmål, eller kanskje ikke? Ikke rart mennesker spør, hvis de har fått inntrykk av at kristne ikke skal ha denne typen lidelser? Jeg mener, folk får inntrykk av så mange slag ut fra hva andre signaliserer.
 
Så toppet stormen seg. Ofte. Det var da den fysiske reaksjonen kom. Den som alle andre kunne se. Panikken som utløses midt i koselige og trygge omgivelser. På stua. Rundt middagsbordet. I senga med et Donaldblad i hånda. På gudstjeneste. I klasserommet som elev - og etter hvert som lærer på jobb. Midt i alt.
 
Slitsomt, og det ville ikke gi seg. Månedene gikk. Årene. Så kom «angsten for angsten». Angsten for at angsten aldri skulle slippe taket. Redselen for å bli gal og miste muligheten for å kunne stå i jobb. To ti-år gikk. Da er det kanskje ikke rart at et menneske begynner å miste troen - om ikke håpet.
 
Jeg vet at angstanfallet med panikkfølelsen vil gå over. Jeg bytter fra fortid til nåtid, for nå vet jeg. Da visste jeg ikke. Nå vet jeg, fordi tiden har gått og gitt meg erfaring og kunnskap. Jeg har erfart at angsten vil slippe taket, og at jeg kan forhindre panikken i å slå ut i full blomst. Men det krever både vilje, motivasjon, mot og krefter til å kunne stå i det. Stå i ensomheten og frykten. Stå i stormen av tanker og følelser som bygger seg opp.
 
Midt i alt griper jeg den lille lommelykta jeg har og bryter igjennom mørket med de små lysstrålene. Så håper jeg at batteriene holder og at pæra ikke slokner før angsten har sluppet taket. Det er min «Paracet». Det hjelper ikke hver gang. Noen ganger vinner panikken og river i meg og kaster meg dit jeg ikke vil. Men sjelden. Og stadig sjeldnere. Den kan vinne etapper, men ikke hele løpet.
 
Så er det mange der ute som - midt i alt - sliter med sitt. Det er mye lidelse blant oss i ulike kledninger og fasonger. Mennesker med ufattelige smerter og utfordringer daglig. Noen i det synlige. Andre i isolasjon og ensomhet.
 
Mye vil gå over. Det vet vi. Dessverre ikke alt. Det vet vi også. Vel vitende om dette har de fleste av oss muligheten til å se til et medmenneske og løfte av noen byrder og lindre noen smerter.