Fra en rektors skrivepult - om mobbing

Kona, Zoila, og jeg gikk i fakkeltog mot mobbing da jeg var rektor på Geilo.

Det er sommerferie for skolen. Jeg er rektor ved en barneskole og jobber med «rektorting» når de andre tar ut ferie. Det blir litt tid til ulike refleksjoner om skole, når man er alene på skolen og de andre tar ut en vel fortjent ferie.

«Et godt sted å være. Et godt sted å lære.» Skolen er en værearena og en lærearena, med trivsel og faglig utvikling som det sentrale. Hånd i hånd. Det ene er avhengig av det andre, så et ensidig fokus er ikke veien for en skole.

I Oslo var det heftige debatter om skolen for et par år siden. De handlet bl.a. om «prøvesamfunnet». Jeg er ikke så bekymret for det. Prøver er nyttige, så lenge de er gjennomtenkt, gjennomføres klokt og resultatene brukes til fordel for eleven. Jeg er mer bekymret for hvorvidt skolen av andre årsker er «et godt sted å være»: Mobbing og psykiske lidelser blant barn og ungdom. Trivsel i bred forstand.

Jeg ble mobbet på skolen i flere år og husker en skole uten godt tilsyn og uten ansatte som ikke så og tok tak. Slikt er livsfarlig, og mobbing er livsfarlig. Begrepet er på ingen måte en overdrivelse. Det er det eneste rette ordet i dette perspektivet: Først drepes energien, så motivasjonen og deretter livsgleden. Den går over til å ta livet av håpet og troen på seg selv. Man sitter robbet for selvtillit og følelsen av å bety noe. Da er det ikke mye igjen av et menneske, eller? Farlig for livet.

For noen har det ført til å avslutte det hele. «Hvorfor skal jeg leve for og med ingenting?» En skole og et samfunn for øvrig som ikke tar mobbing på det største alvor, er skyldig i at mennesker gradvis blir til intet.

Dette ble mørkt og dystert, men noen ganger er virkeligheten mørk. Sannheten er sjelden uten mørke farger. De fleste går det heldigvis bra med. Likevel tar hundrevis livet av seg og tusenvis får psykiske lidelser. Årsakene er mange og sammensatte, men skolemiljøet og mobbing er en viktig årsak.

Jeg støtter fullt ut at jeg som rektor, lærere, kommuneledere og hvem den ansvarlige er, må stilles til ansvar. Voksne som ikke følger med, eller ikke handler på det de mistenker eller vet, må fjernes fra sine roller. Jeg vil at folk skal bli mer «brysomme» og si ifra til oss med ansvaret.

Tanken om at skolen alene er den ansvarlige, er derimot fjern for meg. Her må voksensamfunnet generelt ta en stor del. Kanskje den største? Daglig ser vi på TV og sosiale medier voksne som mobbere. Med redaktørenes velsignelse. Barnas rollemoddeller svikter i media, på jobb, hjemme. Overalt. Det har vi sett på Facebook, og spesielt i såkalte debatter om innvandring, hvor voksne tillater hva det måtte være av holdninger og uttrykksformer.

Viktige spørsmål for meg er hva som skaper en skole og et godt samfunn, som ser og handler? Er jeg den rette til å lede skolen til å bli slik? Det kreves kunnskap, tillit, lederevner, tålmodighet og mer til. Bidrar jeg til et bedre samfunn som voksen?

Jeg inviterer ledere og andre rollemodeller – oss voksne – til å reflektere sammen med meg:

Hva skaper «et godt sted å være»? Bidrar jeg med måten jeg er og handler på der hvor jeg er?

En hver må begynne med seg selv. Vi har nok av dørterksler som trenger å feies.

Magne Berg
rektor og
samfunnsborger